Dubravka Ugresic

Dubravka Ugresic, sies det, er en populær forfatter blant unge mennesker i tidligere Jugoslavia i dag. Det er kanskje ikke så rart når Ugresic tar opp temaer som jugoslavisk identitet og historie kontra den oppsplittede identiteten som fins blant det tidligere jugoslaviske folket i dag.

Dubravka UgresicDubravka Ugresic er født i 1949 i Zagreb i Kroatia, i det landet som en gang var Jugoslavia. Hun bor ikke lenger i Kroatia, men lever i eksil i Amsterdam og er stadig på reise rundt om i Europa og USA, noe hun forteller om i blant annet romanen Museum for betingelsesløs overgivelse og essaysamlingen The Culture of Lies. Hun er forfatter og akademiker, skriver både skjønnlitteratur og essays, og har mottatt en rekke europeiske priser for bøkene sine, samt vært gjesteforeleser ved flere europeiske og amerikanske universitet i en årrekke.

Dubravka Ugresic, sies det, er en populær forfatter blant unge mennesker i tidligere Jugoslavia i dag. Det er kanskje ikke så rart når Ugresic tar opp temaer som jugoslavisk identitet og historie kontra den oppsplittede identiteten som fins blant det tidligere jugoslaviske folket i dag. I The Culture of Lies og Museum for betingelsesløs overgivelse, analyserer hun sitt eget forhold til sitt tidligere fedreland og viser hvordan hun og de andre jugoslavene har blitt europeere; spredt for alle vinder etter krigen.Dubravka Ugresic / Museum for betingelsesløs overgivelse

Museum for betingelsesløs overgivelse er delvis bygd på Ugresics eget liv og opplevelser, og hun forteller om familie og venner, tidligere kjærester, tilfeldige bekjentskaper og mennesker hun er nødt til å forholde seg til fordi hun tilfeldigvis deler leilighet med dem, eller kommer fra samme ødelagte land. Romanens jeg-person reiser rundt i Europa og overalt ser hun noen som er ”en av oss”; de tidligere jugoslavene som er på flukt og i eksil rundt om i verden. Hun kjenner dem igjen på flyplasser, bokmesser, grønnsakstorg og på gata. ”Er du en av oss”, spør de henne nølende, og hun tør ikke si til flyktningene at hun reiste frivillig fra landet sitt, lever i eksil og ikke har status som flyktning.

Nesten alle hun møter, også andre enn de tidligere jugoslavene, er på flukt fra noe, enten storpolitiske hendelser i hjemlandet eller private hendelser. Disse menneskene har reist fra fødelandet sitt, de flakker rundt i verden, som jeg-personen også gjør. I denne romanens Europa finnes det ikke bofaste, landfaste mennesker. Alle befinner seg på et annet sted, har et annet opphav, en fortid som hører til et annet sted enn der de er nå.

I tillegg til å skrive om sine egne opplevelser og erfaringer, trekker Ugresic også inn samtidskunsten. Hun nevner spesielt kunstnere som Christian Boltanski og Shimon Attie som arbeider med kunst utenfor museene. Både Shimon Attie og Christian Boltanski bruker allerede eksisterende gjenstander, fotografier og rom for å skape kunst. Kunstverkene er som arkiver eller dokumenter over en svunnen tid og mennesker som ikke har satt spor etter seg. I romanen forteller Ugresic om et av Boltanskis kunstverk: ”I Grosse Hamburger Strasse har den franske kunstneren Christian Boltanski laget en installasjon som er varemerket for det andre Berlin. Installasjonen heter La Maison manquante, det manglende huset. I Grosse Hamburger Strasse mangler det et hus, det ble ødelagt under andre verdenskrig. På sideveggene på husene ved siden av, på stedene som svarer til de gamle leilighetene, har Boltanski satt opp skilt med navnene og yrkene til menneskene som bodde der. De fleste av dem var jøder. Christian Boltanski er en stor arkivar og biograf, en av de viktigste restauratører av anonyme menneskeliv som er å finne ved århundrets utgang.”

Dubravka Ugresics roman er også på sitt vis en slags installasjon der hun henter inn ting som ikke lenger finnes: manglende hus, manglende familiemedlemmer, manglende kjærester og venner. Hun benytter seg av forskjellige stilarter gjennom romanen, av fortelling, essayistikk, reiseskildring, biografi, hun siterer andre forfattere, gjengir kunstverk. I innbretten på den norske utgaven av Museum for betingelsesløs overgivelse, blir romanen karakterisert av Susan Sontag som en slags lappeteppe-roman. Dubravka forteller om sitt fragmenterte liv, sitt fragmenterte land og Europa gjennom alle historiene som strømmer på.

En tilfeldig elsker i Lisboa, en gammel venninne som plutselig dukker opp i avisen, en ensom litterat i New York, en engel som kommer på besøk en sein kveld i Zagreb. Minnene spiller en viktig rolle. Hva er det vi husker og hva glemmer vi? Hva er det som fins og hva fins ikke lenger? Loppemarkedene i Berlin blir en metafor for hukommelse og glemsel. Her finnes alt, hulter til bulter, i en blanding av fortid, nåtid og framtid. På loppemarkedene er det ingen skiller mellom det som var rett og det som var galt lenger, alt eksisterer sammen i en umulig blanding. Her ligger uniformer både fra den ene og den andre tiden fredelig ved siden av hverandre. Det som var galt, er blitt rett og det som var rett, er blitt galt.

I essaysamlingen The Culture of Lies skriver Dubravka Ugresic: ”’I don’t know who I am any more, or where I’m from, or where I belong’, said my mother once as we ran down to the cellar, in panic at the air-raid warning. Although I now have Croatian citizenship, when someone asks me who I am I repeat my mother’s words: ‘I don’t know who I am any more...’ Sometimes I say: ‘I am a post-Yugoslav, a Gypsy.’”

Dubravka Ugresic på biblioteket

Mirjam Kristensen
Publisert 06.07.2010, sist endret 27.07.2016 - 13:51
Side-alternativer
Kategorier: