Vi har en Knausgård-vinner!

Juryen var ikke i tvil - det måtte bli en sunnmøring.

Bergens Knausgård - en sunnmøring!

Forfatter Karl Ove Knausgård har tatt selvutleveringen helt ut med sin seksbindsroman Min kamp. Den første boken i serien var også nominert til Bergen leser - kåringen av Bergens favorittbok 2011. Knausgård var travelt opptatt med å skrive Min kamp 6, og kunne ikke besøke Bergen Offentlige Bibliotek under Bergen leser. Derfor bestemte vi oss for å finne Bergens egen Knausgård, og spurte: Hva er din kamp? Alle som hadde en liten Knausgård i magen, kunne dermed sende inn sin versjon av Min kamp, på maks 1000 ord. Det viste seg at 26 mennesker hadde en Knausgård i seg. Mens bergenseren Tomas Espedal vant Bergen leser med sin Gå -  viste Bergens Knausgård seg å være sunnmøring. Her er vinnerteksten av Tony Andre Hasselø:

Grepet

Jeg husker at jeg ikke ville se ham. Og da vi endelig reiste der ifra var det så vidt jeg klarte å holde lettelsen skjult for min søster. Når jeg tenker tilbake på omstendighetene som innfant seg i ukene før begravelsen, er min apati, og nærmest avvisende holdning til alt som måtte ordnes, ikke til å unngå. Å si at jeg nesten ikke gjorde noen ting vil være en overdrivelse, for sannheten er, dette har jeg innrømmet ovenfor meg selv flerfoldige ganger, at jeg gjorde absolutt ingen verdens ting. Hadde jeg vært en annen, som ikke kjente meg og som kom over denne innrømmelsen ved en tilfeldighet, ville jeg trukket den slutningen at jeg nærmest gikk inn for å sabotere min egen fars begravelse. Uanfektet av det hele handlet jeg på kolonialen med det samme fårete gliset til hun bak kassen, jeg røykte med den samme arrogante minen en student tilegner seg i sitt første studieår, jeg svelget det ene rødvinsglasset etter det andre, selvsikkert og med sammenknepet munn, og underholdt de rundt meg, slik jeg gjorde ellers. I mellomtiden, som i en diffus bakgrunn av mine overskyggende handlinger, bestilte min søster kirke, kiste og blomster, hun ordnet med lokalet og sendte ut invitasjoner, hun fikk fatt i de fjerneste slektninger, fortalte det triste budskapet og opplyste om nærmiljøets overnattingsmuligheter, før hun la på røret og begynte forfra igjen. Da hun bare noen dager i forveien av begravelsen spurte om jeg kunne finne noen salmer jeg likte, avfeide jeg oppfordringen ved å skryte hemningsløst av innsatsen hennes. Jeg tror til og med jeg sammenlignet henne med Tore På Sporet, la hånden på skulderen hennes og proklamerte at han burde passe seg, at NRK nok ville ha henne til å overta det hele. Hvem faen liker salmer? 

Bare dette: Klærne jeg gjenkjente, som hang over stolen ved siden av der du lå, og som virket til å tilhøre en annen, noen større, men det var utvilsomt dine, den grå genseren mamma strikket, dressbuksen med press i, gullringen, som falt av av seg selv, ifølge min søster, da fingrene dine ble for små. Og lyset, en gjennomtrengende hvithet som strålte inn mellom glippene i persiennen, den kirurgiske septembersola som fikk hele det kalde og sterile rommet til å dirre under seg, og som avdekket de grå ansiktene våre, mest av alt ditt som lå på den grelt fargede puten, så påfallende grå, som om noen hadde strødd et tynt lag av grus over det, og at du ble holdt nede av en umenneskelig tyngde, for selv øyelokkene klarte du knapt å heve, som om kroppen sparte seg ytterligere litt ved å beskytte øynene fra lyset. Og den knapt merkbare uroligheten fra under dynehavet, som overga seg i det jeg la din hånd i min, og som du låste fingrene løst rundt. Du sovnet slik, ikke endelig, men en merkbar bestemthet i grepet ditt fortalte meg at det bare var snakk om dager, og at vi skulle skilles slik, nærmest hilsende, takk. For det ble med dette, når dagen kom var kisten lukket, det var en grå og regntung formiddag og jeg ville ikke bære den, de andre forsto at jeg var redd jeg ville bryte sammen. Det var ikke derfor, men en frykt for at jeg ikke ville være sterk nok i armene til å bære deg de vel 70 meterne fra kirkegulvet til det utvalgte stedet. 

Slik satt jeg, ved en sykeseng i Namsos, til min søsters oppgitthet smittet over på meg og gjorde meg uvel, og jeg måtte bruke den andre hånden til å frigjøre meg fra grepet, hvilket angivelig var min fars. Utenfor, en siste gang, fra den dimt belyste korridoren: Liten, smal og sammensunket syk. Det var min far, men samtidig ikke.

Juryens begrunnelse

 

"Grepet" er en åpenhjertig og velskreven skildring av en fars død. I

likhet med Knausgårds behandling av sin egen fars død, er hovedpersonen i

"Grepet" brutalt ærlig om sine reaksjoner, også de som kan betraktes som

upassende og "feile". Apatien som hovedpersonen gripes av, utpensles på en

troverdig måte, og understrekes av fortellerens distanserte stil.

 

 

Vi gratulerer Tony Andre med en fin tekst og seiren! Tusen takk til alle som sendte inn bidrag.

thea
Publisert 05.10.2011, sist endret 15.11.2011 - 09:59
Side-alternativer